På søndag hadde vi skolefri og hele klassen reiste av gårde i leiebiler litt nordover fra Cenang Pantai (Sandy Beach: stedet der vi bor) for å «nyte» utsikten fra toppen av et fjell. For å komme opp på dette fjellet som var ca 705 moh, måtte vi da altså ta disse berømmelige cablecar'ene. Dette er da en taubane med gondoler med plass til 6, som går umennesklig høyt over bakken og som rett og slett ikke er moro i det hele tatt!! Nå kan det jo nevnes at dette synspunktet ble i gruppa ikke delt av noen andre enn nettopp meg selv, og jeg var et stort underholdningsmoment der jeg satt på stolen min med hode mellom beina og konsentererte meg om å puste jevnt og sakte men sikkert prøve å jage dødsangsten på dør. Vi kom da endelig til toppen. (noe som forsåvidt ikke gjorde noe som helst for å bedre høydeskrekken) der vi hadde den ypperlige muligheten til å gå på en smal svingete hengebro (om enn en veldig stødig hengebro, kan jeg nå innrømme) for å ha den perfekte utsikt i alle himmelretninger. Vi kunne se til et par Thailandske øyer, og hadde selvfølgelig god utsikt over hele Langkawi. Turen ned gikk forholdsvis greit, jeg satt nå med hode mellom beina og øyene lukket frem til vi var nede og prøvde å innbille meg selv at jeg var trygt planta på jorda og ikke svevende over skog mange hundre meter i lufta.
Etter at vi endelig var på bakken igjen, var det et par fra gruppa vår som fikk tatt bilde av seg selv mens de holdt en slage, noe jeg ikke kunne finne en smule av lyst for i hele min kropp (som dere vet tar det på å gå rundt med frykt svømmende gjennom årene, og jeg hadde ikke tenkt å utsette mine nerver og hjerte for mer påkjenning sånn helt umiddelbart etter å ha overlevd en svevetur fra 700moh til 10moh på noen få stakkarslige minutter.)
Etter slangeholdinga ble det tid for mat, (noe som faktisk funker greit som en aktivitet for meg) vi delte gruppa vår i 2 for at måltidet skulle gå litt raskere (de er ikke veldig raske med maten her når du blir mer enn 5 pers) Meg og Cecilie og en gjeng til, endte da opp på en kommunistisk restaurant som veldig passende het USSR (CCCP) hvor alle spiste suppe:)
Da maten var fortært (og vi kommunister haddde ventet på de som hadde valgt å spise på den kinesiske—noe som tok lang tid) reiste vi til noen badekulper. Her var vannet en del kjøligere enn i havet, men veldig forfriskende. Vi hadde ikke med oss termometer, men jeg tror at det lå på rundt 20, kanskje et par grader mer. (I motsetning til havet som ligger på 27/28)
For å komme til disse kulpene ( The Seven Wells) måtte man gå oppover i trapper i en evighet. Da vi hadde gått oppover i rundt 10 min kom vi til et skilt som fortalte oss at vi bare hadde 367 trappetrinn igjen(!) så badet i det kjølende vannet ble godt mottatt av alle:)
Når badinga var overstått, ble vi «invadert» av en gjeng apekatter. Det er bare å understreke at denne dyrerasen er av den frekke sorten som liker å rote gjennom vesker for å finne mat, men samtidig ganske skjønne og eksotiske for oss nordmenn og de fleste av oss fant frem kameraene og fikk noen fine bilder siden de er langt fra menneskesky.
På ettermiddagen reiste meg og Cecilie tilbake til Cenang Beach sammen med 4-5 andre, mens de resterende dro på kjøretur videre på øya for å skjekke ut forholdene. Vi skulle ha et intervju med en muslim om hans tanker om livet etter døden, så vi ville hjem for å forberede oss. Intervjuet gikk veldig fint, og varte ca en times tid hvor han fortalte oss hvordan han lever livet sitt som muslim, og hans tanker og følelser om Helvete og Paradis. Det var sinnsykt deilig å bli ferdig med denne oppgaven (og jeg vil bare ha det understrekt at vi skal skrive ut dette intervjuet, og leveringsfristen er –drumroll---- 1 juni!!! Og vi er allerede godt i gang! Jeg har et sterkt ønske om at dette ikke skal gå i glemmeboka! ) Maten den kvelden ble fortært på en mexicansk restaurant som heter «The Little Mexican Place» og bare er helt fantastisk. Beste meksikanske jeg noen gang har hatt, den slår Amigos langt ned i støvlene:)
På mandag gjorde vi ikke noe spesielt, bare det samme gamle med beachlife og forelesninger (og vi nyter det godt for å si det sånn!)
Tirsdag var det igjen til for utflukt, denne gangen på ettermiddagen etter skolen. Vi dro ut på båttur:) Og jeg må bare få sagt og hærlig varmt det er her nede. Selv ut på sjøen eller midt på natta eller når som helst, så er det bare herlig temperatur, og selv frysepinnen jeg har aldri følt behov for jakke eller lett genser eller noe. Det går i lette sommerkjoler døgnet rundt og det nytes!! Uansett, båtturen var digg, herlig å få litt sjøsprøyt i håret. Vi dro først ut til ei naboøy som vi gikk i land på og fikk testa ut stive leggmusker fra alle trappene på søndag i nye trapper på denne turen. (noe som hjalp på stølheten, takk og pris) , så var det ny båttur, hvor det ble hevet fiskeslo på vannet for å mate ørnene som kom like fort som måkene hjemme, deretter med båttur for så å ende opp på ny øy med en forholdsvis øde strand som var sinnsykt hvit og finkornet med helt klart vann ( litt finere vann enn der vi bor, da det er mye sand som blir miksa inn der pga bølger) Vi hadde en times stopp på hver øy, før vi ble kjørt til hovedøya som vi bor på igjen. Langkawi er et øysamfunn som består av 99 øyer, og som da ligger på vestkysten av Malaysia, så langt nord at det nærmest ligger rett utenfor Thailand.
I går kveld hadde vi en klassefest for som en miniavslutning her i fra Langkawi, og vi satt hele klassen nede på stranda og nøt livet, før vi vandra videre til Jamaica-baren en av to strandbarer) som heter Babylon. Der ble det jamaica-dansing på høyt nivå, og det var en sleden gjeng som møtte til (utsatt) forelesning kl 10. :)
I morgen, torsdag, skal vi på skolebesøk og må da selvfølgelig kle oss anstendig etter muslimsk standard, så det kan bli en het opplevelse! Men ser litt frem til det allikevel. Vi skal inn å ta over en engelsk time, og planen er at vi skal synge nasjonalsangen når vi går, noe vi har øvd på lenge,hehe. Så jada. Fredag morgen reiser vi fra strandlivet her på Langkawi til storbylivet i Kuala Lumpur. Der skal vi være frem til mandag morgen (tror jeg) da vi nok en gang setter oss på flyet, til en ny storby: Penang. I Penang er det en stor hinduistisk festival på gang som heter Thaipusam, hvor de fester kroker i huden på ryggen og drar ting etter seg, eller har spyd igjennom kinnene osv. Dette grugleder jeg meg litt til, men er sikker på at det blir veldig moro å bli med på. Vi skal få forelesning av en av deltakerne og selvfølgelig skal jeg holde dere der hjemme oppdatert her på bloggen!
Så tusen takk for følgelsen, mine kjære følgere. Vi snakkes igjen!
